Endelig har Semb fått den jobben alle har sagt at han passe perfekt til. Han selv har sikkert strøket ut og lagt til når det gjelder arbeidsinstruks. Han har vel hatt NFF i sin hule hånd en stund nå. "Må bare kommentere ut sesongen" "Må bare finne avløser til gården min" "Må bare, må bare".
Ikke misforstå. Jeg tror Nils Johan er den rette mannen for norsk fotball. Der han virket litt usikker og vinglete som landslagssjef, har han som ekspertkommentator i TV2 framstått som den beste og mest kontante av de alle. Tror Davy og co skal slite med å finne fullgod erstatter lenge.
Som sagt, Semb kommer til å gjøre en god jobb med å legge føringer for at norsk fotball igjen skal nå mesterskap på herresida. Han har klare tanker om talentutvikling og våger å snakke høyt om at vi må dyrke fram småtassene lenge før de kommer i puberteten.
Men, hovedjobben hans de neste tretti døgn eller så blir uansett å finne ut hvem som skal lede "våre beste menn". Han har uttalt at lista ikke er lang og at pengesekken ikke tillater en trener som forlanger altfor mye lønn. Semb prøver også å trekke det ut med å spøke om en spesiell en fra Portugal, men innerst inne tror jeg at han har klare formeninger om hvem han vil ha. En han helt sikkert ikke går på karaokebar med!
Tor Røste Fossen var min første landslagssjef. Husker at da vi skulle ha autografauksjon i sjette klasse så knotet jeg ned noen ord, der jeg ba pent om autograf på et bilde. Siden e-post og internett ikke var oppfunnet på den tiden, sendte jeg et brev. Med svært mangelfull adresse.
Uker etter at autografauksjonen var historie kom svaret fra Røste. Med bilde og autograf, samt autografene til alle spillerne som banket Jugoslavia 3-1. Dumt for auksjonen, krem for meg. Har arket ennå.
Hvorfor så denne omveien om Røste Fossen? Jo da, fin historie og nostalgi så det holder. Men et slags hovedpoeng er at selv om denne Tor var trener i ti år for det norske landslaget, er det som er verdt å huske : en heldig seier hjemme mot England og en kvalifisering til et OL vi aldri fikk delta i.
Sammen med Grip og Stadheim, blir han liksom bare de som var "aktivitetsledere" for et landslag ingen trengte frykte.
For hva skjedde for omtrent nøyaktig nitten år siden ? Et forfrossent Kamerun ble rundspilt og vi måtte klype oss litt i armen. Selvsagt vågde vi ikke å tro for mye. 5.juni året etter var vi bare nødt. Italia ble slått 2-1 og da trengte vi aldri å se oss tilbake. Vi slår de aller fleste de neste åra og det hele blir tindebestigning når Reka putter i Marseille. Vieri sørget for stopp, men vi visste alle mann alle. Verden kunne ikke bli det samme etter at Egil Roger Olsen sa takk og farvel.
Det gjorde den heller ikke. Arvtageren gjorde det brukbart, fikk oss til et EM for aller første gang, men det var likevel noe som manglet. Vinglinga etterpå fører oss altså til dagen i dag. Treningskamp mot Sør Afrika, hvor mange nok håper at Drillo i sitt comeback leder laget for aller siste gang.
Jeg kan ikke på død og liv skjønne hvorfor noen kan mene noe slikt. Vel er mannen gammel og skral, han higer ikke etter finspill og han er sær så det holder. Men Drillo er den som på nittitallet gjorde oss stolte over norsk landslagsfotball. Han gjorde det umulige mulig. Den gamle vingen har gjort mye rart mellom tida som ansvarlig sjef, men kjære alle sammen : Skal vi noen gang til VM igjen, må den nyansatte reengasjere sin gamle sjef.
Knoll må sørge for at Tott blir værende som sjef. Om Nils Johan lar Egil Roger fortsette i neste kvalikk, spiller vi EM i Polen og Ukraina. Så enkelt er det bare.
Røste Fossen, Grip, Stadheim, Semb og Hareide, dere gjorde nok så godt dere kunne. Men det er bare en konge i norsk fotball. Få ham opp på sokkel ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar